Høyfjellstur
Vi på andre året i bachelor friluftsliv var på høyfjellstur fra 3.september til 7.september 2018. Vi startet å gå fra Hodlekve og endte opp i Sogndalsfjøra. I forkant av turen ble vi delt opp i grupper på tre og fire. Et av fokusene på turen var egenferd. Alle gruppene gikk alene og hadde på forhånd planlagt hvor de skulle gå og ha teltplass. Alle gruppene hadde hvert sitt mål med turen, men felles for alle var pakking av sekk, bekledning, leirliv med telt (sporløsferdsel), orientering, veivalg og kunnskap om fjellflora og naturkjennskap generelt. Fjellflora er noe jeg og min gruppe hadde stor fokus på under ekskusjonen. Derfor skal jeg presentere 10 ulike planter og fortelle om ulike kjennetegn.
Botaniske kjennetegn:
Engsoleie er en av de vanligste planetene vi har i Norge. Blomsten kan kjennes igjen med den sterke gulfarge. Stilken er grønn og greinete. Engsoleie er en formrik blomst som kan deles inn i flere underarter. Blomsten trives i de fleste naturtyper og finnes i hele fjellkjeden. Den er funnet hele 1870 moh. sørpå og 1560 moh. i Troms. Helt oppe i Alpene er den også funnet på 2500 moh. Den vokser i enger på fjellet, i åpen skog og på snøleier. Trives den godt på voksestedet og har tilgang til mye næring kan den vokse seg til tusentalls. Mange engsoleier trives i vann og vokser godt der. Blomsten er kanskje mest kjent under navnet smørblomst (Kristoffersen,2007 s.57).
Kulturell bakgrunn
Det latinske orde ranunculus betyr liten frosk. Navnet liten frosk viser til at mange soleieplanter trives og vokser i vann. Ordet arcis betyr skarp og bitter. Smaker du på planeten skal den være bitter og skarp. Skal du selv smake på planten må den være i tørket tilstand. Hele platen er nemelig gifitg, men giftpåvirkningen forsvinner om du tørker den. Grunnen til at mange kaller engsoleie en smørblomst stammer fra en barnelek der man legger blomsten under haken for å se om det skinner gult. Skinner det gult på haken til personen betyr det at han/hun er en smørelsker.
Familie: Soleiefamilien
Utseende: Gule kronblad, grønn og greinete stilk
Størrelse: 20-75cm
Bilde: Lusegras. (Foto: Høistad, 2018)
Lusegrass- Huperzia Selago
Botaniske kjennetegn:
Stilken til lusegras er helt stiv opprett og er som regel gulgrønn med grove stengler. På toppen er yngleknoppene. Disse kan sprette fra morplanten, spire opp og vokse til nye planter. Lusegras vokser i barskoger, lavlandet og på fjellet der det er fuktig over hele landet. Du kan finne den både ved kysten og høyt til fjells. Den er utbrdet i store deler av Europa, Grønnland, Nord- og Sør-Amerika, Nord-Asia og Australia. Lusegras er på det høysete funnet 1949 moh. i Jotunheimen. I fjellet regnes planten som en egen art, fjellusegras.
Kulturell bakgrunn:
Det latinske navnet til lusegras er huperzia selago. Den er oppkalt etter den tyske botanikeren Joh. Huperz som levde på 1700 tallet. Selago kommer fra et keltisk navn på bartrær. Det sikter på utseende på planten der bladene ligner nålene på et bartre(Kristoffersen,2007 s. 20). Det norske navnet på planten, lusegras, kommer av at planten ble brukt mot lus og andre utøy på både mennesker og dyr. Planten ble kokt og vannet med planten ble helt over ser lusen befant seg. I tillegg har den tidligere blitt brukt som avføringsmiddel og brekningsmiddel. Hadde en mistatanke om forgiftning kunne man bruke spise kokt lusegras, men det var farlig i store mengder. Det var vanlig å bli svimmel og dårlig av å drikke kokt lusegras og gravide kvinner aborterte. Lusegras er en giftig plante så det er stor sannsynliget til å bli forgiftet om man spiser den. I gammel samisk tradisjon drysset de lusegras på sår for motvirkning. I dag er lusegras mest kjent for et magisk triks. Kaster du de små grønne bladene på et bål vil det komme gnistring og nesten virke som et magi triks. Bladene må være tørre og tørket for at det skal funke (Hjemstad, 2017).
Familie: Kråkefotfamilien
Utseende: Grove stengler, med små grønn/gule utstående blad. Yngleknopper på toppen.
Størrelse: 5- 12 cm
Blåklokke- Campanula rotundifolia
Botaniske kjennetegn:
Blåklokka kjennes nok mest igjen med blåfargen og med form av en klokke. Grunnbladene er hjerteformet og stengselen er snau og grønn. Blåklokke er en av de mest kjente blomstrene i Norge og er svært iøyefallende.Planten vokser også i store deler av Europa og den nordlige halvkule fordelt på flere raser. Den vokser på enger, heier, berghyller, tørre bakker og åpen skog. Planten finnes over hele landet, også på Svalbard. Det høyeste punktet den er funnet er i Jotunheimen på 2060 moh. og 1120 moh. i Troms. I Pyreneene er den funnet helt opp i 2200 moh (Kristoffersen,2007 s. 178). Fjellblåklokke har færre, men større blomster med en dypere blåfarge.
Kulturell bakgrunn:
Det latinske ordet campanula betyr skjeggklokke noe som viser til den klokkeformede blomsten. Rotundifolia betyr runde blad som viser til den runde formen på bladene.
Familie: Klokkefamilien
Utseende: Blå, klokke lignende plante.
Størrelse: 10-50cm
Tepperot- Potentilla erecta
Botaniske kjennetegn:
Blomsten kjennes igjen med sin knalle gulfarge og fire kronblad. Roten er kraftig rødfarget og blomsten vokser i tette tuer. Stengselbladene er store, grønne og grovtakkete. Den vokser i skog, eng, myr og hei. Den er mest vanlig i fjelltraktene i nord til midt Troms i Norge. Ellers er den også utbredt i store deler av Europa, Vest- Asia og Nordvest- Afrika. Den er funnet opp til 2500 moh. i Europa og 1320 moh. i sør- Norge (Kristoffersen,2007 s. 90).
Kulturell bakgrunn
Ordet potentilla betyr snømure, mens erecta betyr oppreist. Det norske navnet tepperot visert til at roten på platen er brukt som medisin mot diare. Teppe betyr å stoppe. Satte man roten oppi rompa skulle det stoppe diare og løs mage. Roten inneholder mye garvesoffer som virker sammentrekkende. Roten er også brukt som farging på garn og andre stoffer begrunn av rødfargen.
Familie: Rosefamilien
Utseende: Gul med fire kronblad
Størrelse: 10- 30cm
Blåbær- Vaccinium myrtillus
Botaniske kjennetegn:
Blåbær er en bærsort som er veldig populær og vanlig. Bæret er blåsvart og har en søt smak. Klemmer du bæret vil du se en rødlig saft. Denne saften trekker seg lett inn og farger lett av. Man blir ofte rødlig på hendene etter å ha plukket eller rundt munnen etter å ha spist. Stengslen er grønn og kantete.Bladene er grønne, men utover høsten får de en mer rødlig farge som du ser på bildet over. Den greiner seg under og over bakken, derfor kan det dannes store tuer med blåbær. Kronen på planten er krukkeformet og rødlig. Blåbæra vokser i lyngskoger, myrer og heier. .Blåbær er funnet opptil 2800 moh. i Aplene. I Norge er den funnet 1700 moh. i Jotunheimen og 1100 moh. i Troms. Blåbær er utbredt i Europa og Asia.
Kulturell bakgrunn:
Blåbær er veldig godt å spise, men kan også gjøres om til saft og syltetøy. Den kan også brukes som råstoff til vin og likør (Kristoffersen,2007 s. 138). Den inneholder masse antioksidanter og garvestoff
Familie: Lyngfamilien
Utseende: Blåsvarte bær med grønne kantete greiner
Størrelse: 10- 50cm
Fjellkrekling- Empetraum hermaphroditum
Botaniske kjennetegn:
Bladene på krekling er nåleformede og vintergrønne, mens blomsten har en rødlig farge. Bæret er svart og blank. Fjellkreklingen er avhenging av næringsrike steder og vokse og liker seg på lyse, åpne steder som lyngskog, myrer, bergknauser og heier. Vi finner den som oftest på fjellet. Den er funnet på 3050 moh. i Alpene og 1770 mh. på Dovrefjellet. Fjellkrekling er en dvergbusk.
Kulturell bakgrunn:
Empetraum viser til voksestedet til fjellkreklingen og betyr på og berg.
Hermaphroditum betyr tokjønnet. Det er ikke vanlig å spise bæret rett fra platen, derav den er ikke særlig god. Men den kan brukes til å lage likør og vin (Kristoffersen,2007 s. 140). Ellers spises den av dyr og fugler.
Familie: Kreklingfamilien
Utseende: Svart og blankt bær, nåleformede og grønne blad.
Størrelse: 2-20cm
Bilde: Stjernesildre. (Foto: Høistad, 2018)
Stjernesildre- Saxifraga stellaris
Botaniske kjennetegn:
Stjernesildre har fem hvite kronblad og kjennes igjen ved at det er en til to gule prikker på kronbladet. Stengselen er greinete og har en rød/fiolett farge. Selve rosettbladene er grønne og grovtaggete. Planten liker seg best i fuktige områder og har voksested ved myrer, grus og bekkekanter og snøleier. Den finnes i hele fjellkjeden og er funnet på 1970 moh. på Glittertind (Kristoffersen,2007 s. 80).
Familie: Sildrefamilien
Utseende: fem hvite kronblad, to gule prikker på hvert kronblad
Størrelse: 5-15cm
Einer- Junipercus communis
Botaniske kjennetegn:
Einer er en lav og krypene busk som blir regnet som et bartre. Bartreet er grønt på sitt første år og blir mer gråblått det andre året. Frøet sitter i einebæret. Bærene bruker to år på modne. Einene vokser ganske sakte, derfor kan de ble ganske gamle. I land som Sverige og Finland er det funnet einetre som er helt oppe i 1000 år gamle.
Einer vokser i tørr skog, beitemark og på heier i fjellet helt fra Lindesnes og opp til Nordkapp. Det høyeste punktet den er observert i Norge er på 1730 moh. i Jotunheimen. I Troms er den funnet på 1065 moh, Einer finner du over hele den nordlige halvkule, men også i California. Er det tilstrekkelig med lys og jord kan einer vokse godt.
Kulturell bakgrunn:
Ordet junipercus stammer fra det gamle romerske navnet på einer. Communis betyr vanlig, noe som viser til at einer er vårt mest utbredte bartre. I dag kan einer brukes som krydder i mat eller i ulike brennevinsorter. Før i tiden ble de også brukt som medisin, det ble kokt og brukt som såpe eller sirup og det ble brukt til å røyke i sykehus og fjøs for at det skulle lukte godt (Kristoffersen,2007 s. 25).
Familie: Sypressfamilien
Utseende: Krypende grønn busk, blåsvarte bær
Størrelse: opptil 15 m
Blokkbær- Vaccinium uliginosum
Botaniske kjennetegn:
Blokkbær kan ligne på blåbær, men har en lysere og tydeligere blåfarge. Den har også i motsetning til blåbær en hvit saft inni. Stengselen er brun og bladene er grønne. Får bærene er modne ligner bæret mer en lyse rosa blomst som er krukkeformet. På høsten blir bladene mer rødlig. Den vokser i hele landet i myrer, rabber og heier (Kristoffersen,2007 s. 137). Du finner den også i store deler av Europa, nord- Amerika og nord- Asia. I Jotunheimen er den funnet 1730 moh og 1060 moh. i Troms.
Kulturell bakgrunn:
Ulginosum betyr noe som vokser på våte steder, noe blokkbære gjør. Det går ann å spise blokkbær, men det er ikke så populært. Den brukes uansett til saft og syltetøy.
Familie: Lyngfamilien
Utseende: Blå bær, brun stengsel, grønne blader.
Størrelse: 5-60 cm
Museøre- Salix herbacea
Botaniske kjennetegn:
Museøre er en ganske liten busk som vokser ved snøleier og andre fuktige steder. Busken består av hann og hunn. Hunnbusken har grønne blad og har en rødlig blomst med kantet kronblad. Hannbuske har en mer utstrekt blomst med små tagger som strekker seg oppover. Denne er også rødlig. Blomsten kommer når snøen smelter og den får tilstrekkelig med varme og lys. Museøre en av de minste plantene vi har med en forvedret, treaktig stamme. Den er også kalt verdens minste tre av botanikeren Linne (Kristoffersen,2007 s. 32). den blomster ofte i tette matter. Den finnes i hele fjellkjeden og er høyest notert 2170 moh. i Jotunheimen, 1560 moh. i Troms og 3300 i Alpene. Den vokser i store deler av Europa, Grønnland og Nord- Amerika. Navnet viser til formen å bladene som ligner et museøre.
Familie: Vierfamilien
Utseende: Grønne blad som ser ut som et museøre. Hunn: Rødlig takkete bomst som stikker utover. Hann: Rødlig blomst som strekker seg utover med små tagger
Størrelse: 2- 15cm
Kildehenvisning:
Hjemstad, R(2017). Lusegras. Hentet 13.09.2018 fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/hupe_sel.htm
Kristoffersen, T.(2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke AS
Bildr:
Aanesland, A, (2008) Hodlekve
Høistad, A, (2018) Hodleve, Molden, Anestølen
Nygård, H, L, (2018) Hodlkve
Bilde: Engsoleie. (Foto: Høistad, 2018)
Engsoleie-Ranunculus acrisBotaniske kjennetegn:
Engsoleie er en av de vanligste planetene vi har i Norge. Blomsten kan kjennes igjen med den sterke gulfarge. Stilken er grønn og greinete. Engsoleie er en formrik blomst som kan deles inn i flere underarter. Blomsten trives i de fleste naturtyper og finnes i hele fjellkjeden. Den er funnet hele 1870 moh. sørpå og 1560 moh. i Troms. Helt oppe i Alpene er den også funnet på 2500 moh. Den vokser i enger på fjellet, i åpen skog og på snøleier. Trives den godt på voksestedet og har tilgang til mye næring kan den vokse seg til tusentalls. Mange engsoleier trives i vann og vokser godt der. Blomsten er kanskje mest kjent under navnet smørblomst (Kristoffersen,2007 s.57).
Kulturell bakgrunn
Det latinske orde ranunculus betyr liten frosk. Navnet liten frosk viser til at mange soleieplanter trives og vokser i vann. Ordet arcis betyr skarp og bitter. Smaker du på planeten skal den være bitter og skarp. Skal du selv smake på planten må den være i tørket tilstand. Hele platen er nemelig gifitg, men giftpåvirkningen forsvinner om du tørker den. Grunnen til at mange kaller engsoleie en smørblomst stammer fra en barnelek der man legger blomsten under haken for å se om det skinner gult. Skinner det gult på haken til personen betyr det at han/hun er en smørelsker.
Familie: Soleiefamilien
Utseende: Gule kronblad, grønn og greinete stilk
Størrelse: 20-75cm
Bilde: Lusegras. (Foto: Høistad, 2018)
Lusegrass- Huperzia Selago
Botaniske kjennetegn:
Stilken til lusegras er helt stiv opprett og er som regel gulgrønn med grove stengler. På toppen er yngleknoppene. Disse kan sprette fra morplanten, spire opp og vokse til nye planter. Lusegras vokser i barskoger, lavlandet og på fjellet der det er fuktig over hele landet. Du kan finne den både ved kysten og høyt til fjells. Den er utbrdet i store deler av Europa, Grønnland, Nord- og Sør-Amerika, Nord-Asia og Australia. Lusegras er på det høysete funnet 1949 moh. i Jotunheimen. I fjellet regnes planten som en egen art, fjellusegras.
Kulturell bakgrunn:
Det latinske navnet til lusegras er huperzia selago. Den er oppkalt etter den tyske botanikeren Joh. Huperz som levde på 1700 tallet. Selago kommer fra et keltisk navn på bartrær. Det sikter på utseende på planten der bladene ligner nålene på et bartre(Kristoffersen,2007 s. 20). Det norske navnet på planten, lusegras, kommer av at planten ble brukt mot lus og andre utøy på både mennesker og dyr. Planten ble kokt og vannet med planten ble helt over ser lusen befant seg. I tillegg har den tidligere blitt brukt som avføringsmiddel og brekningsmiddel. Hadde en mistatanke om forgiftning kunne man bruke spise kokt lusegras, men det var farlig i store mengder. Det var vanlig å bli svimmel og dårlig av å drikke kokt lusegras og gravide kvinner aborterte. Lusegras er en giftig plante så det er stor sannsynliget til å bli forgiftet om man spiser den. I gammel samisk tradisjon drysset de lusegras på sår for motvirkning. I dag er lusegras mest kjent for et magisk triks. Kaster du de små grønne bladene på et bål vil det komme gnistring og nesten virke som et magi triks. Bladene må være tørre og tørket for at det skal funke (Hjemstad, 2017).
Familie: Kråkefotfamilien
Utseende: Grove stengler, med små grønn/gule utstående blad. Yngleknopper på toppen.
Størrelse: 5- 12 cm
Bilde: Blåklokke. (Foto: Høistad, 2018)
Botaniske kjennetegn:
Blåklokka kjennes nok mest igjen med blåfargen og med form av en klokke. Grunnbladene er hjerteformet og stengselen er snau og grønn. Blåklokke er en av de mest kjente blomstrene i Norge og er svært iøyefallende.Planten vokser også i store deler av Europa og den nordlige halvkule fordelt på flere raser. Den vokser på enger, heier, berghyller, tørre bakker og åpen skog. Planten finnes over hele landet, også på Svalbard. Det høyeste punktet den er funnet er i Jotunheimen på 2060 moh. og 1120 moh. i Troms. I Pyreneene er den funnet helt opp i 2200 moh (Kristoffersen,2007 s. 178). Fjellblåklokke har færre, men større blomster med en dypere blåfarge.
Kulturell bakgrunn:
Det latinske ordet campanula betyr skjeggklokke noe som viser til den klokkeformede blomsten. Rotundifolia betyr runde blad som viser til den runde formen på bladene.
Familie: Klokkefamilien
Utseende: Blå, klokke lignende plante.
Størrelse: 10-50cm
Bilde: Tepperot. (Foto: Høistad. 2018)
Tepperot- Potentilla erecta
Botaniske kjennetegn:
Blomsten kjennes igjen med sin knalle gulfarge og fire kronblad. Roten er kraftig rødfarget og blomsten vokser i tette tuer. Stengselbladene er store, grønne og grovtakkete. Den vokser i skog, eng, myr og hei. Den er mest vanlig i fjelltraktene i nord til midt Troms i Norge. Ellers er den også utbredt i store deler av Europa, Vest- Asia og Nordvest- Afrika. Den er funnet opp til 2500 moh. i Europa og 1320 moh. i sør- Norge (Kristoffersen,2007 s. 90).
Kulturell bakgrunn
Ordet potentilla betyr snømure, mens erecta betyr oppreist. Det norske navnet tepperot visert til at roten på platen er brukt som medisin mot diare. Teppe betyr å stoppe. Satte man roten oppi rompa skulle det stoppe diare og løs mage. Roten inneholder mye garvesoffer som virker sammentrekkende. Roten er også brukt som farging på garn og andre stoffer begrunn av rødfargen.
Familie: Rosefamilien
Utseende: Gul med fire kronblad
Størrelse: 10- 30cm
Bilde:Blåbær. (Foto: Aanesland, 2018)
Blåbær- Vaccinium myrtillus
Botaniske kjennetegn:
Blåbær er en bærsort som er veldig populær og vanlig. Bæret er blåsvart og har en søt smak. Klemmer du bæret vil du se en rødlig saft. Denne saften trekker seg lett inn og farger lett av. Man blir ofte rødlig på hendene etter å ha plukket eller rundt munnen etter å ha spist. Stengslen er grønn og kantete.Bladene er grønne, men utover høsten får de en mer rødlig farge som du ser på bildet over. Den greiner seg under og over bakken, derfor kan det dannes store tuer med blåbær. Kronen på planten er krukkeformet og rødlig. Blåbæra vokser i lyngskoger, myrer og heier. .Blåbær er funnet opptil 2800 moh. i Aplene. I Norge er den funnet 1700 moh. i Jotunheimen og 1100 moh. i Troms. Blåbær er utbredt i Europa og Asia.
Kulturell bakgrunn:
Blåbær er veldig godt å spise, men kan også gjøres om til saft og syltetøy. Den kan også brukes som råstoff til vin og likør (Kristoffersen,2007 s. 138). Den inneholder masse antioksidanter og garvestoff
Familie: Lyngfamilien
Utseende: Blåsvarte bær med grønne kantete greiner
Størrelse: 10- 50cm
Bilde: Fjellkrekling. (Foto: Nygård,H, 2018)
Fjellkrekling- Empetraum hermaphroditum
Botaniske kjennetegn:
Bladene på krekling er nåleformede og vintergrønne, mens blomsten har en rødlig farge. Bæret er svart og blank. Fjellkreklingen er avhenging av næringsrike steder og vokse og liker seg på lyse, åpne steder som lyngskog, myrer, bergknauser og heier. Vi finner den som oftest på fjellet. Den er funnet på 3050 moh. i Alpene og 1770 mh. på Dovrefjellet. Fjellkrekling er en dvergbusk.
Kulturell bakgrunn:
Empetraum viser til voksestedet til fjellkreklingen og betyr på og berg.
Hermaphroditum betyr tokjønnet. Det er ikke vanlig å spise bæret rett fra platen, derav den er ikke særlig god. Men den kan brukes til å lage likør og vin (Kristoffersen,2007 s. 140). Ellers spises den av dyr og fugler.
Familie: Kreklingfamilien
Utseende: Svart og blankt bær, nåleformede og grønne blad.
Størrelse: 2-20cm
Stjernesildre- Saxifraga stellaris
Botaniske kjennetegn:
Stjernesildre har fem hvite kronblad og kjennes igjen ved at det er en til to gule prikker på kronbladet. Stengselen er greinete og har en rød/fiolett farge. Selve rosettbladene er grønne og grovtaggete. Planten liker seg best i fuktige områder og har voksested ved myrer, grus og bekkekanter og snøleier. Den finnes i hele fjellkjeden og er funnet på 1970 moh. på Glittertind (Kristoffersen,2007 s. 80).
Familie: Sildrefamilien
Utseende: fem hvite kronblad, to gule prikker på hvert kronblad
Størrelse: 5-15cm
Bilde: Einer. (Foto: Høistad, 2018)
Einer- Junipercus communis
Botaniske kjennetegn:
Einer er en lav og krypene busk som blir regnet som et bartre. Bartreet er grønt på sitt første år og blir mer gråblått det andre året. Frøet sitter i einebæret. Bærene bruker to år på modne. Einene vokser ganske sakte, derfor kan de ble ganske gamle. I land som Sverige og Finland er det funnet einetre som er helt oppe i 1000 år gamle.
Einer vokser i tørr skog, beitemark og på heier i fjellet helt fra Lindesnes og opp til Nordkapp. Det høyeste punktet den er observert i Norge er på 1730 moh. i Jotunheimen. I Troms er den funnet på 1065 moh, Einer finner du over hele den nordlige halvkule, men også i California. Er det tilstrekkelig med lys og jord kan einer vokse godt.
Kulturell bakgrunn:
Ordet junipercus stammer fra det gamle romerske navnet på einer. Communis betyr vanlig, noe som viser til at einer er vårt mest utbredte bartre. I dag kan einer brukes som krydder i mat eller i ulike brennevinsorter. Før i tiden ble de også brukt som medisin, det ble kokt og brukt som såpe eller sirup og det ble brukt til å røyke i sykehus og fjøs for at det skulle lukte godt (Kristoffersen,2007 s. 25).
Familie: Sypressfamilien
Utseende: Krypende grønn busk, blåsvarte bær
Størrelse: opptil 15 m
Bilde: Blokkbær. (Foto: Høistad, 2018)
Blokkbær- Vaccinium uliginosum
Botaniske kjennetegn:
Blokkbær kan ligne på blåbær, men har en lysere og tydeligere blåfarge. Den har også i motsetning til blåbær en hvit saft inni. Stengselen er brun og bladene er grønne. Får bærene er modne ligner bæret mer en lyse rosa blomst som er krukkeformet. På høsten blir bladene mer rødlig. Den vokser i hele landet i myrer, rabber og heier (Kristoffersen,2007 s. 137). Du finner den også i store deler av Europa, nord- Amerika og nord- Asia. I Jotunheimen er den funnet 1730 moh og 1060 moh. i Troms.
Kulturell bakgrunn:
Ulginosum betyr noe som vokser på våte steder, noe blokkbære gjør. Det går ann å spise blokkbær, men det er ikke så populært. Den brukes uansett til saft og syltetøy.
Familie: Lyngfamilien
Utseende: Blå bær, brun stengsel, grønne blader.
Størrelse: 5-60 cm
Bilde: Museøre. (Foto: Faaberg-Vestfjell)
Museøre- Salix herbacea
Botaniske kjennetegn:
Museøre er en ganske liten busk som vokser ved snøleier og andre fuktige steder. Busken består av hann og hunn. Hunnbusken har grønne blad og har en rødlig blomst med kantet kronblad. Hannbuske har en mer utstrekt blomst med små tagger som strekker seg oppover. Denne er også rødlig. Blomsten kommer når snøen smelter og den får tilstrekkelig med varme og lys. Museøre en av de minste plantene vi har med en forvedret, treaktig stamme. Den er også kalt verdens minste tre av botanikeren Linne (Kristoffersen,2007 s. 32). den blomster ofte i tette matter. Den finnes i hele fjellkjeden og er høyest notert 2170 moh. i Jotunheimen, 1560 moh. i Troms og 3300 i Alpene. Den vokser i store deler av Europa, Grønnland og Nord- Amerika. Navnet viser til formen å bladene som ligner et museøre.
Familie: Vierfamilien
Utseende: Grønne blad som ser ut som et museøre. Hunn: Rødlig takkete bomst som stikker utover. Hann: Rødlig blomst som strekker seg utover med små tagger
Størrelse: 2- 15cm
Kildehenvisning:
Hjemstad, R(2017). Lusegras. Hentet 13.09.2018 fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/hupe_sel.htm
Kristoffersen, T.(2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke AS
Bildr:
Aanesland, A, (2008) Hodlekve
Høistad, A, (2018) Hodleve, Molden, Anestølen
Nygård, H, L, (2018) Hodlkve
Kommentarer
Legg inn en kommentar