Breens historie

17 september til 20 september 2018 var B2 friluftsliv i Jostedalen på bretur. Vi lærte masse om bre og om dens væremåte. Vi lærte om å ivareta sikkerheten og viktigheten av å kunne se hvordan breen beveger seg. Breene i Norge har ligget der i flere hundre år  mens vi mennesker har vandret på jorden. I dagens samfunn arrangeres det breturer for flere eventyrlyse turister som har lyst til å gå på den magiske isen. Det er en populær turistattraksjon her i Norge, men det har det ikke alltid vært. Her kommer breens historie og hvordan vi har kommer dit vi er i dag.

                                          Bildet: Tuftebreen (Foto:Larsen, 2018)

Isbreene har sin opprinnelse fra kvartær tiden for ca. 2,5 millioner år siden. Under denne perioden var det preget av sterke klimasvingninger med istider og mellomistider. Hele Nord-Amerika og Nord-Europa var på denne tiden dekket av innlandsis under perioder. Isen gravde seg nedover og utviklet det vi kaller U-daler. Etterhvert som klimaet ble varmere begynte ismassene å smelte. Dette skjedde for 15 000 år tilbake. Etter att isen hadde trukket seg tilbake lå det igjen flere mindre ismasser som i dag kalles bre(Trømborg, 20016). I nyere tid har vi en periode som kalles den lille istiden. Den var rundt år 1600 tallet og kalles nettopp dette fordi Europa var inne i en kuldeperiode(Historie, 2012). På denne tiden vokste også isbreene kraftig. Gården Nigar ved Nigardsbreen ble rasert etter at breen hadde vokst 2950 meter på en periode fra 1710- 1743. Mange gårder som lå i nærheten av breer ble negativt påvirket, derfor ble breene sett på som en straffedom av mange(Dnt fjellsport, 2008).

Det var rundt 1580 at folk i Norge begynte å benytte breene, men med andre formål enn det vi har i dag. De begynte å se på breene som et framkomst middel. Jostedalsbreen, som er ganske stor, ble flittig i bruk for å minske den lange vegen over fjellet. Breen samlet venner og familie og var en forbindelse med frieri, bryllup og kirkegang. Var det et bryllup på andre siden av breen kom folk, selv om det var 10-12 timer å gå over breen.  Det finnes flere historier om folk som ferda over breen. Blant annet om Frans Jakobsen Lunde som på juleaften i starten av 1600 tallet gikk over breen fra Jølster til Fjærland for å fri til Åse Mundal. Etter den lange turen fikk han heldigvis et "ja" og de giftet seg senere.  Senere dro han tilbake til Jølster for å besøke sin far. Turen ble ikke så vellykket når Lunde kom i kamp med Rasmus Rasmusson og ved en skade tok livet til Rasmusson. Lunde kom seg fort unna og tok raskeste veg over breen, men loven tok han igjen og han ble stilt i retten.  Jostedalen ble også brukt til mye varehandel av mat og utstyr, og transport av dyr.  Dyrene ble som oftest fraktet over breen på natten, da snøen var på sitt tykkeste. Turen over breen var ikke alltid like lett for dyrene, spesielt om det forekom dårlig vær. De svakeste dyrene som ikke klarte mer måtte bli båret med en kjelke. Det skjedde at både dyr og mennesker falt i sprekker eller ble utsatt for andre ulykker. Etter at den lille istiden var over og klimaet ble varmere rundt 1740 trakk brearmene seg tilbake som gjorde at det ble vanskeligere å fortsette trafikken på breen og den opphørte senere. Også som følge av dampbåter som kom ved fjordene. Istedenfor ble det vekket en ny type interesse for bre på 1800 tallet. Naturforskere , fotografer og fjellinteresserte kom langveisfra for å studere de norske breene. Pågangen på breene og engelskmenn som ville bestige de norske toppene rundt Jostedalsbreen var så stor at det ble opprettet et eget veiviservesen i 1828. På den samme tiden skjedde det er industrialisering i Norge som gjorde at man hadde mer fritid og overskudd. Sammen med dyrkelsen av nasjonalromantikken fikk friluftsliv og brevandring et større fokus. Folk med kompetanse til å følge folk trygt over breene ble kraftig etterspurt og i 1890 organiserte Den Norske Turistforeningen et patentførervesen. For å bli patentfører måtte man være godt kjent i område og ha mye kunnskap om breen. Alle patentførere fikk en liten rød bok med navnet sitt på som inneholdt hvor føreren kunne føre og hva slags plikter man hadde som en fører. Patenten måtte fornyes hvert år. Engelskmannen William C. Slingsby og nordmannen Kristian M. Bing gjorde seg bemerket innen breturismen. Disse to var førstebestigere på mange topper utforsket mange breer. Rundt 1900 tallet avtok brevandringen da alt av breene var utforsket og gått på i fordel for å utforske fjelltopper som var ubesteget(Dnt fjellsport, 2008).

Slingsby hadde stor respekt blandt fjellvandrere og satte fokus på sikkerhet og riktig utstyr. Det første kurset for patentførere ble holdt på Turtagrø i 1912 og 1914. De ble senere holdt flere kurs for førere. Det ble holdt et kurs på Glittertind på 1950 tallet, men dette ble mislykket. På Spiterstulen derimot ble det en stor suksess. Øivind Kulberg var en mann som hadde stor innflytelse på brevandringen. Kulberg arrangerte busser slik at folk kom seg lettere opp i fjellet og breene. I regi av DNT holdt han det første brekurset på Finse i 1961. Pågangen var stor og det ble bestemt restaurere Demmevasshytta for å sikre brevandringen på Finse videre. Det samme året ble det også opprettet en brekomite som ble kalt bregruppa av DNT. Denne komiten var viktig for å kunne videreutvikle fjellsportarbeidet. Den nye bregruppa brukte mye tid på å forbedre utstyr og teknikk slik at sikkerheten ble bedre ivaretatt.  Nye knuter ble tatt i bruk samt brystsele som ble byttet ut mot en enkel innbinding rundt livet. Veivalg og orientering fikk et større fokus og redning på bre ble skjerpa og det ble laget en mer effektiv måte. Endringene bregruppa gjorde i bre kulturen gjenspeiles av hvordan den er i dag. Etterhvert som sikkerheten økte ble det tatt i bruk flere kurssteder. Anders Øygard og Øvind Kulberg holdt flere kurs ved Flatbrehytta og var ivrige med å ta i bruk ski som avslutning av brekurset. Dermed ble folk oppmerksomme på turer som "Josten på langs" som er en kjent tur i dag, Bregruppa rekrutterte medlemmer fra hele landet den første tiden, men det ble senere etablert lokale fjellsportgrupper(Dnt fjellsport 2008).

I dag trues breene av klimaforandringene og trekkes seg gradvis bakover. I følge RegClim prosjektet vil likevekstlinja til breen heve seg med 260 meter rundt århundreskiftet hvis det fortsetter slik. Blir det en realitet vil 98% av de norske breene forsvinne(Nesje, Bakke, Dahl, Lie og Matthews, 2008).

Kilder:
Dnt fjellsport (2008). Breboka: Håndbok i brevandring. Oslo: Dnt fjellsport

Historie (2012, 5.desember) Hva var den lille istiden: Hvor lenge varte Europas "lille istid. Hentet 27 november 2018 fra: https://historienet.no/samfunn/hva-var-den-lille-istiden

Nesje, A, al (2008). Norske isbreer i fortid, nåtid og fremtid. Dokumentasjon av brevariasjoner er et nøkkelelement når man skal rekonstruere fortidens klimavariasjon og når man skal detektere nåtidens og fremtidlige klimaendringer. Hentet 27 november 2018 fra:https://bjerknes.uib.no/artikler/nyheter/norske-isbreer-i-fortid-natid-og-fremtid


Trømborg, D (2006). Geologi og landformer: i Norge. Oslo: Tun Forlag AS

Bilde:
Larsen, I. (2018) Tuftebreen










Kommentarer

Populære innlegg